De aksepterte ulykkene

Sist i november inntraff en tragisk trafikkulykke i Bjerkreim. I den anledning har Aftenbladets Asgeir Lode noen interessante tanker om hvordan vi tilpasser oss trafikkdøden. Hvordan vi i realiteten aksepterer ulykkene.

Nå vil sikkert veimyndighetene og de politiske beslutningstakerne bestride denne aksepten. Det bevilges tross alt årlig store summer til trafikksikringsarbeid. Jeg er imidlertid spørrende til i hvilken grad myndighetene har forstått problemstillingen fullt ut. På den ene siden har vi, slik Lode nevner, politikere som latterliggjør sikkerhetstiltakene, mens vi på den andre har et veivesen hvor statistikk er et vesentlig grunnlag for handling. Først må flere dø, før veistykket kan defineres som farlig. Et reaktivt tenkesett, i realiteten basert på kyniske holdninger. Vi har et helt annet verdisett for helse, miljø og sikkerhet i veitrafikken, enn det vi har i andre deler av samfunnet. På veien er det teknikk og fart som dominerer. Sikkerheten har ikke holdt følge. Den kan til tider virke som en bremsekloss, i forhold til det å kunne komme raskt fram. Og ikke minst, den er en utgiftspost.

Samtidig med den tragiske bjerkreimsulykken får statsoljeselskapet en bot på 80 millioner for en svært alvorlig hendelse, dog uten personskade, på Snorreplattformen i Nordsjøen. Liv var truet. Boten er rekordstor og selskapets prestisje har fått en nesestyver. Det snakkes høyt om slendrian og ukultur. Helse, miljø og sikkerhet får all verdens av mediefokus. Og slik skal det være. Selvfølgelig.

På veiene er det imidlertid lite prestisje å tape, de bakenforliggende kulturelle verdiene får relativt liten oppmerksomhet og erstatningsbeløpene blir, i den grad de eksisterer, til sammenligning små. Selv når døden rammer. Ansvaret er i stor grad privatisert. I hvert fall det strafferettslige. Mediene lager sine notiser og oppslag ut fra nærheten til ulykkesstedet. Og om en ukes tid er det meste glemt. I det offentlige rommet.

For dem som rammes er imidlertid veien videre lang. En livslang prosess. Vi har erfaring for det. Spørsmål som aldri blir besvart, og som kanskje ikke kan besvares. Traumer, og en mengde hvis. Livet blir for alltid preget av tragedien, med de konsekvenser det kan ha. Forståelse og innlevelse kan være avgjørende, en god venn eller nabo er gull verd. Selv et klossete trøstens ord, kan løfte langt. I slike situasjoner ser en hva som bor i egne omgivelser.  

I et selvopptatt nytesamfunn, hvor billigere sprit og bensin er blant de viktige mål i livet, hvor tjenester er blitt varer og produkter, og hvor ’vårt’ er byttet med ’mitt’, kan det fort bli vanskeligere å finne empatien. Et offentlig rom dominert av suksesshistorier og ’marketing’ påvirker oss bort fra fellesverdiene. Evnen til innlevelse avstumpes. Glamour og det som kan kjøpes for penger har liten verdi når behovene er forståelse, innlevelse, nærhet og trøst. Og disse verdiene har lite med tall og kostnader å gjøre, noe som ofte blir hovedpoenget når trafikkulykkene omtales i mediene. Trafikkulykkenes kostnader kan ikke tallfestes. De vil alltid være større.      

Likevel. Tilbake til statsoljeselskapet og den malen myndighetene der bruker når ansvar for liv og helse skal vurderes. Beløpets størrelse er lite interessant, det vil uansett bare bli symbolsk. Og praksisen i Nordsjøen kan klart forbedres. Holdningen, nullvisjonen, er imidlertid vesentlig som utgangspunkt for en forbedring. Selv om forholdene er ulike, har veivesenet her noe å lære. Det samme har påtalemyndighetene. En ’bot’ til staten på 80 millioner for hvert tapte liv i trafikken, vil i dag årlig gi ca 25 milliarder ekstra til trafikksikring. Selv det er et beskjedent beløp om et langt etterslep på dette området skal tas igjen. Det gjenstår å få gjort noe med saken.  

_______________________________________________________________________________________________

Denne artikkelen er skrevet av Torgeir H. Persett, gjengitt i Stavanger Aftenblad, Desember 2005